Steinar Skarnes

Steinar (Casico) Skarnes 1946-2021 Steinar Skarnes ble født 17. juni 1946 på Skarnes i huset til Momme, av foreldrene Marta og Kåre Skarnes. Fru Trøften var jordmor og tok imot et barn hun trodde var dødfødt. Hun jobbet i lang tid for å få liv i barnet og idet hun nesten ga opp ble det liv. Han ble hastedøpt hjemme. For Fru Trøften var dette så stort, at hun kom i hans konfirmasjon. Han hadde en stor plass i hennes hjerte. Da Steinar var 4 år flyttet han og mor og far fra Skarnes til Guldberglia på Skøyen. Kåre jobbet på NEBB, og Steinar var hjemme med mor. Da Steinar var 7 år kom Bernt Erik til verden. Navnet Casico fikk han i tidlig alder ca. 2 år gammel. Han var på Farmor og Farfars hytte på Nakholmen i Oslofjorden. En ettermiddag satt han og lekte i nærheten av brygga der fergen fra Vippetangen ankom. En av de reisende som ankom gikk bort til Steinar og spurte hva han het, en smilende gutt så på mannen og svarte «CASICO». Da så mannen på han og sa «er du Russer du a» og gikk videre. Hver lørdag skulle gutta høre barnetimen på radio. Da vanket det wienerpølse, et par små sjokolader og en liten brus som lørdagsgodt. Bernt Erik og Steinar oppdaget at den ene hadde fått litt større pølse enn den andre, og som seg hør og bør oppstod det en liten krangel. Dette kom far for øret, og han kom med rask gange inn i stua, bråstoppet foran sofaen og tok de to pølsene fra dem, og kastet dem rett i søpla. De to gutta så på hverandre med store øyne og krangla aldri mer om størrelsen på pølsene. Sladrehanken lillebror Tidlig i ungdommen var mor, lillebror Bernt Erik og Steinar på besøk hos bestemor Momme på Skarnes. Steinar hadde med seg en kamerat fra Guldberglia og skoleklassen på Smestad skole, Bjarne. Steinar og Bjarne skulle ofte gjøre seg noen turer bort i skogkanten som lå i nærheten og lillebror fikk aldri være med på dette. En dag snek han seg etter for å se hva de drev på med, jo der stod de og gjorde noe så uskyldig som å smugrøyke. Da lillebror så dette løp han tilbake til det lille huset og fortalte at Steinar og Bjarne stod og røyka Ascot. Med syv års aldersforskjell var det ikke ofte Bernt Erik fikk være med på lek og moro ute med vennene til Steinar. En gang han fikk være med var på det store jordet som vi kalte Silkestrå. På jordetoppen, som var en høyde over det flate jordet hadde de laget en kjempesprettert. Den var spent mellom to store eiker og slynge var laget av bilhjulslanger som var knyttet sammen. I slynga ble det plassert en stor stein og to gutter dro slynga så langt de kunne bakover og bråslapp. Steinen suste da av gårde flere hundre meter ned på jordet. Farlig, ja, men heldigvis var det ingen som ble truffet. Steinar gikk på Smestad barneskole. Han sleit mye med skolearbeidet grunnet sterk dysleksi som ikke ble oppdaget av skolen, men det var ikke noe galt med guttens hode. Etter Smestad ble det Framhaldsskole, Vaterland skole 1960-1962 og Yrkesskole. Han gikk en stund på Elvebakken, men var så flink at han ble overført til Sogn 1962- 1964. Steinar tok teknikern på 3 år på kveldstid etter at han fikk kone og to barn, til tross for dysleksi og full jobb. Etter at Steinar begynte i lære på NEBB på Skøyen i 1964, sparte han opp litt penger så han kunne kjøpe seg en grønn Volvo PV i 1965. Det var en kry lillebror som fikk være med på den første turen rundt i nærområdet. Den sommeren la hele familien + fetter Kjell ut på en uforglemmelig to ukers campingtur til Vestlandet, som lå badet i sol alle dager. Etter 25 år i NEBB der han vokste i gradene og ble avdelingsleder, begynte han i Statkraft. Steinar ble lei av å jobbe med Statkraft, fordi han ville jobbe med mennesker igjen. Dette var noen han savnet. Derfor begynte han på Fossheim verksteder som leder for psykisk utviklingshemmede, en jobb han trivdes i til den grad at han tok pedagogikk ved siden av for å stå bedre rustet til jobben. Steinar Avsluttet yrkeskarrieren på Fossheims verksteder da han ble trygdet etter hjerneslag i 55års alder. Steinar har alltid hatt et godt forhold til sine kollegaer fordi han var en sosial fyr. Da Steinar var 18 år møtte han Inger Lise Slettebø. De giftet seg i august 1966, mens Inger Lise gikk gravid med deres første barn, Karin. De stiftet bo Amalienborg på Skøyen og etter nesten to år, i 1968, kom Ragnar til verden. I 1971 fikk de tilslag på drømmehjemmet i rekkehuset på Rykkinn. Som pappa var Steinar alltid veldig engasjert i Karin og Ragnars fritid. Han var alltid med barna på idrett og var håndballtrener for begge to. Han startet håndballag på Rykkinn, var fotballtrener, og var en pappa som alltid var med på cuper, kamper og treninger. På det meste var de 14 barn i bilen en Volvo stasjonsvogn på vei til kamp. For å bli en best mulig trener for barna tok Steinar en lang trenerutdanning. Som den joviale og blide karen han var, ble han alltid godt likt i trenerrollen. Som familie hadde de mange fine turer sammen og mange campingferier gjerne med dårlig vær. Hele familien reiste mye på telttur og de kjørte bil til både Italia, Tyskland og Portugal, som ble hans favorittland å reise til. Spesielt likte han Algarvekysten Steinar ville at alle skulle være med. «Kom igjen du kan!», «Alle kan!». Han hadde en stor evne til å få mennesker å tro på seg selv. Han hadde humor, han var varm, inkluderende, uhøytidelig og bød mye på seg selv. Han fikk mange mennesker til å føle seg sett. Det skapte mange dype personlige kontakter og gode venner gjennom livet. Etter skilsmissen i 1985 traff Steinar Berit som hadde to døtre, Anne og Vivi. Steinar var lykkelig gift med Berit som dessverre gikk bort etter lang tids sykdom i 2017. Da Steinar og Berit bodde på Skøyen og Anne og Ragnar bodde der i ungdomsårene var det alltid fullt med kamerater på besøk. Gangen var full av sko, og Steinar var åpen for at alle fikk komme inn. Mange kamerater av Ragnar fikk også veldig god kontakt med Steinar. Steinar var alltid positiv og ville gjerne prøve å gjøre det meste selv, selv om han ikke alltid visste hvordan man gjorde det og som oftest gikk det bra. En gang hadde han kjøpt en do i Sverige da de bodde i Lørenskog. På en lørdag og etter noen drammer skulle Ragnar og Steinar bytte doen. Det var lett å få ut den gamle, men da den nye var på plass passet ikke rørkoblingene, så Steinar måtte ringe rørleggervakta som måtte hjelpe med resten for å få en fungerende do. Da var Berit passe imponert. Barnebarna Jørgen, Nora, Joakim, Niclas, Adrian og Merete kom etter hvert i tur og orden. De koste seg i hans selskap og hadde fine samtaler der han delte av livserfaring. Oldebarna Victor, Kelly og Maja likte Steinar veldig godt. Han la seg gjerne på gulvet for å leke med Victor eller facetime med Maja og Kelly. Kelly pratet alltid om faffa Steinar som spilte på nesa og ville gjerne ringe og prate med han. Kaja, Falk og Embla, barna til Mette og Björn, hadde Steinar også et veldig godt forhold til. Alle ville sitte på fanget til Steinar. Steinar har alltid vært veldig sosial, ville alltid prate med alle og var som oftest i godt humør. Det å hente posten kunne ta en halv time om naboen var ute, eller hvis noen gikk forbi verandaen. Da fikk de seg en laaang prat. En gang var Steinar på besøk hos Ragnar og Agneta i Sverige. På vei tilbake til bilen etter et bad på stranda så han noen Syrere som røyka vannpipe, og ble nysgjerrig og gikk bort. Plutselig satt han der og røyka vannpipe med alle Syrerne. Ingen skjønte hva den andre sa, men de hadde det veldig moro. Steinar var en livsnyter. Det beste han visste var en stor soft ice med sjokolade strø, eller en båt-is. Han likte å spille kort, fiske, plukke tyttebær og gjerne en tur i skog og mark. Han var veldig engasjert gjennom livet. Han satt lenges i styret i boligsameiet og var med og organiserte blant annet renovering av blokker. Steinar ville også ivareta de eldres rettigheter til å fortsatt få en pensjonsutbetalings-slipp i posten i stedet for digitalt. Da NRK var hjemme hos Steinar for en reportasje, gjemte han datamaskinen under dyna. «Den skal de jo ikke få se nå», sa han og lo godt. Steinar var aktiv også i prostatakreft- og slagforeningen. Vennene på Stovner var en veldig viktig del i Steinars liv de siste årene. Kameraten Fred og Steinar møtte hele gjengen hver dag for en kaffe og det å slå av en god prat var ofte dagens høydepunkt. Etter Berits bortgang var det Steinars gode venn Rebecca som fylte en del av tomrommet etter Berit. Steinar var som en pappa for henne og Rebecca pyntet og ordna hos han. Det var god morgen og god natt-melding hver dag og de hadde mange fine samtaler som Steinar hadde utbytte av. Steinar lærte Rebecca å kjøre bil og de øvelseskjørte på fine turer sammen. Den siste tiden var Rebecca på besøk hos Steinar hver dag for å hjelpe til og se om han hadde det bra. Det gjorde at han hadde mulighet å bo hjemme så lenge som mulig. Steinar hadde en del sykdom gjennom åra; hjerneslag, prostata kreft og hjerteoperasjon. Dette gjorde at han til slutt ble uføretrygdet. I desember 2020 fikk Steinar beskjed om at han hadde fått kreft i bukspyttkjertelen med spredning til lungene. Steinar valgte å leve sine siste dager uten behandling, da hans generelle helsetilstand ikke var så bra. Det gikk fort nedover etter flere korte sykehusinnleggelser, siste gang torsdag 25/2. Etter kort tid ble han flyttet til palliativ avdeling på A-hus for den siste avsluttende tiden. Steinar fikk god smertelindring og familien fikk tatt et verdig farvel til tross for Corona-situasjonen.

I dag tar vi farvel med Vår Alles Kjære Steinar Skarnes som sovnet stille inn den 3.3 21 Du var lyset i så mange menneskers liv og ikke minst for meg Du vil for alltid være i våre hjerter og vi vil fortsette å bruke deg som en ledestjerne i mørke stunder og inspireres av ditt gode og inkluderende vesen Jeg takker deg fra dypet av mitt hjerte for at du nettop var den du var. Og som det nærmeste jeg kom til å ha en trygg, snill og god pappa, så inviterte du meg også inn i ditt hjerte og inn i din familie... Tusen takk også til Ragnar Skarnes, Agneta Skarnes, Mette Dorthea og Bernt Skarnes for at dere er så gode mot meg Vi kommer alle til å savne deg Steinar, men vi vet du har det veldig godt nå Hvil i Glede pappaen min

Finaste Steinar hoppas du har det fint där du befinner dig nu , är glad att jag lärde känna dig. Snäll och alltid ett glatt humör, Sov så gott.

Steinar. Du er et fantastisk menneske, ja jeg velger å skriver "er" da du alltid kommer at finnes hos meg <3 Min biologiske pappa döde da jeg var liten, min pappa nr 2 hadde andre interesser, og så dukket du opp i mitt liv når jeg lärte kjenne Ragnar, plutselig hadde jeg en bror og en Pappa. Det kanskje höres dumt ut, men så var det bare. Du kallt meg din sönn og for meg så forblir du alltid en fadersgestalt og forbilde. Varm, trygg, rettferdig og morsom, du fanns der for oss alle, vår kjäre Steinar, I will remember you, klem Ivan

Kjære onkel Steinar, som vi kaller deg. Du er dypt savnet. Barna sier de får klump i halsen av å tenke på at du er død. At det gjør alt for vondt å tenke på. Så da må vi tenke på fine ting sammen, og prøve å huske de gode minnene, og gode og snille onkel Steinar som vi var så heldige å kjenne. På alt vi kan være takknemlige for. Det er ikke lett, men vi prøver. Du var så flink med barna. Hos deg fikk de lov til alt, og de kravlet over fanget ditt, dro deg i ørene dine, lånte brillene dine, kilte deg og pyntet håret ditt. Alle 3 på en gang. Du bare smilte og lo. Du kom virkelig under huden på både store og små. Jeg husker de første minnene fra deg når jeg knap hadde fylt 8 år, da du tok meg med på jobb og på ishockeykamper for å se på Ragnar spille, eller om du og Berit lagde en pølsegryte til meg på kjøkkenet deres, som i sin tid var på den andre siden av tunet fra vårt kjøkken. Det var de kveldene da mamma måtte jobbe sent, og før Bernt flyttet inn hos oss. Ragnar og Ivan hadde blitt venner med en gang vi flyttet inn, og brakte famiiene våre sammen. Du viste meg rundt og forklarte og snakket ikke til meg som om jeg visste mindre enn deg fordi jeg var barn, men som om jeg var et likeverdig menneske. Det er nok det som utgjør en så stor forskjell når du var i møte med barn, men også med voksne. Du snakket til alle mennesker, store som små, med respekt og varme, bød på deg selv og var så lite sjenert, og snakket med alle og enhver som du møtte. Et stort forbilde er du for oss som er igjen. Din ekte medmennsklighet, toleranse, lekenhet, humor, godhet og varme skal vi bære med oss som et godt minne, og som er godt eksempel til etterfølgelse. Som en gave vi vil forsøke å ta med oss videre i hjertene våre. Så stille det blir i stua vår på søndager, og på alle bursdagene våre fremover. Du etterlater deg et stort tomrom. Du vil minnes med kjærlighet for alltid i våre hjerter

Trist å høre at Steinar har gått bort. Han var alltid blid og hyggelig. Vi hadde et godt forhold gjennom 20 år på NEBB. Mvh Øivind Spigseth

Takk for omsorgen for alle oss ungdommene som rant ned døra til deg og Berit på silkestrå. Jeg husker deg som varm,raus og inkluderende, og jeg kan høre den rungende latteren din!! Du vil alltid være i mine tanker.

Et sidste farvel. I hjertet gemt og aldrig glemt ️

Takk for gode samtaler og turene til Odalen

Tusen takk for alt Steinar️ Ditt gode hjerte og fine smil vil for alltid bli savnet. Mitt beste minne med deg må være at du og Berit ble som ekstra besteforeldre for meg og søsteren min. Du var naboen til pappa og vi dro ofte på besøk til dere. Hvor vi da så på tv, pratet om alt mulig og spiste god mat. Når pappa var borte så passet dere på meg om kvelden, noe jeg satt veldig pris på. Håper du har det fint der du der, sammen med Berit Masse gode klemmer fra meg

Takk for alt, bassen. Du var der alltid for oss gutta i ungdomsårene. Alltid blid og med gode råd. Mitt beste minne er fra turen til Portugal da du desperat forsøkte å lære meg å svømme. Til og med gule armringer kjøpte du i troen på at jeg skulle klare det til slutt. Jeg ble vel Norges eneste ubåt med gule ringer, men takk for forsøket. Du vil bli sterkt savnet.