Takk til alle, familie og venner, som har møtt opp i dag for å minnes mamma. Hun hadde satt pris på at dere var her - sammen med oss. Jeg har mistet min fantastiske mamma og dere - én dere var glad i.
Den dagen jeg har gruet meg til siden vi fikk vite hun var syk, er her. Det er uvirkelig at mamma ikke lenger er en telefon eller kjøretur unna. I januar slo lynet ned, mamma hadde kreft, og måneder, men forhåpentligvis noen år igjen å leve. Vi var knust begge to, men mobiliserte krefter og valgte å bruke tiden godt. Og vi har hatt en fin tid sammen de siste månedene. Hun, Markus og jeg.
Jeg kan allikevel ikke legge bort følelsen av urettferdighet. Hun jobbet et langt arbeidsliv, endelig pensjonist, gledet seg til å bli sprekere, reise, dyrke hobbyer, og ikke minst være mormor. Det var Marit sin tid nå…
Da jeg var liten, trodde jeg hun var verdens sterkeste mamma. Hun løftet og skrudde møbler og ordnet opp i hva nå enn det skulle være. En super mamma. Etter hvert som jeg ble eldre, forsto jeg at hennes fysiske styrke kunne bli utfordret. Men som voksen ser jeg at jeg hadde rett i mine barnetanker. Hun var den sterkeste mammaen, om ikke fysisk, så helt klart psykisk. Den gangen var det flere utfordringer hun måtte håndtere alene. Og jeg, som barn, husker bare supermamma. Blid med masse pågangsmot, og kun litt gretten om jeg hadde TVen på for høyt. Hun har kommet så godt ut av alt. Styrket og glad. Og det er kanskje også de erfaringene som gjorde henne til den livsglade og kloke dama, som vi kjenner så godt.
Marit hadde en unik evne til å nå inn til folk. Og det betydde mye for henne å glede og hjelpe andre. Hun har hjulpet og så rørt mange. Om det var på jobb, en venninne eller en tilfeldig som trengte en hjelpende hånd. Mange ganger tok hun ikke en gang betalt av klienter. Hun kunne ringe meg glad og oppspilt, og fortelle. «I dag hjalp jeg en jente som har det så vondt; med å få det bedre». Hun delte alltid av hele sitt hjerte.
Og mamma hun smilte alltid med alle tennene. Ja, hele ansiktet - og gledet seg over livets enkle gleder.
For et år 2021 har vært. I januar fikk hun kreftdiagnosen og i mars gikk hennes mor bort, og noen dager senere ble hun bestemor. Superbestemor, selvfølgelig. Hun og Markus forguder hverandre. Jeg er så takknemlig for at hun fikk oppleve å bli mormor og at de fikk litt tid sammen. De fylte den siste tiden hennes med så mye kjærlighet og latter. Markus skal alltid vite hvilken flott mormor han hadde og hvor stolt hun var av han. For mamma lever videre i både meg og han, og i de menneskene hun har rørt på sin vei.
Mamma takk for alt du har gjort for meg. Alt du har lært meg. Du har alltid vært der for meg, lyttet, og gitt meg troen på meg selv - og at det skal gå fint.
Markus og jeg savner deg så inderlig, og livet er tristere uten deg her
Mammas varme, omsorg og humør lyser opp disse mørke dagene. Hun har satt spor med sin positivitet, styrke og livsglede, og jeg vil vi skal hedre henne ved å tørke tårene og smile - og leve videre. Det var det hun ønsket.
Vis mer
Vis mindre