Kjære bustonkel'n min.
Æ har prøvd å skriv nån ord te dæ her flere gang, men har liksom ikke greid å formulert nån ting. Æ klare ikke helt å tru det e sant, men det bynne å synk inn no, å æ syns det e forferdelig trist. Æ kjæm te å savn at du tar rundt mæ å spør koss det egentlig går med mæ, interessen du vist for alt æ fortalt om, og alt det spennende du hadd å fortell om slekt og livet generelt. Æ gjømme dæ godt inn i hjertet mitt sammen alle minnan, og kæm veit, kanskje møtes vi igjen en dag.
Klæm, Maj Grethe.