Møtte Ivar R. om morgenen på Langhus stasjon på vei til Jobb ofte på 90-tallet. Vi hadde mye å snakke om ang. tog. Ivar hadde greie på alt om tog. Han var alltid imøtekommende og vennlig og i godt humør.
Leste i bladet På Sporet at han var død. Trist det!
Lokomotivkontrollør Ivar Rustad var en mann og kollega det var en fornøyelse å tjenestegjøre under. Han var en av disse sjeldne menneskene som kunne kombinere autoritet med vennlighet og det fikk jeg selv erfare en gang hvor han og jeg dro til verksted Grorud med en Mak for å hente noe for Norsk Jernbaneklubb. Vi hadde med oss noen medlemmer fra jernbaneklubben og de var igang med å forberede saker og ting. Jeg hadde egentlig reservetjeneste den dagen og nettopp derfor fikk jeg lokførerjobben på den turen. Ivar og jeg satt begge på loket og jeg var sulten så jeg tok opp matpakken min for å få meg en matbit. Idet jeg satte tennene i den første brødskiva buldret det plutselig fra det andre førersetet: «Ta av deg lua når du spiser, din hedning !!» Jeg lystret øyeblikkelig og kikket bort på Ivar som satt der og smålo for seg selv. Den varme humoren hans var alltid vennlig og det er lett å respektere en slik mann.
En annen episode utspilte seg, igjen på verksted Grorud, da vi var på befaring på huggesporet (tror jeg det var) og vi var på et inngjerdet område. Da vi skulle returnere var det etter normal arbeidstid og vi var stengt inne. Gjerdet var høyt med piggtråd og det var porten også. Mens jeg funderte på hvordan vi skulle komme oss ut av denne tok Ivar like godt tak i porten og løftet den av hengslene og vips, så var vi ute. Om vi skulle hekte porten på igjen, hmm nei, det kunne portvakta gjøre. Da vi passerte portvakta sa Ivar til mannen i bua at porten der nede trengte tilsyn.
Den siste historien jeg har er muligens ikke helt stueren, men viser hvordan Ivar kunne improvisere når situasjonen krevde det. Jeg hadde tatt permisjon fra jernbanen for å prøve annet arbeid, noe jeg gjorde for å forbedre min helsetilstand. En kveld satt Petter og jeg på Ivars kontor, han var vakthavende lokleder. Jeg var i sivile klær og hva vi diskuterte husker jeg ikke, men telefonvakta ringte og sa at de trengte en lokfører til å kjøre en EL 11 fra Grorud og ned til Oslo S og fjellstallen. Det var ingen lokførere igjen på reserverommet og loket trengtes til et tog og annet lok gikk ikke. Ivar tenkte seg litt om og så foreslo han at jeg skulle dra og hente loket. «Sikkerhetstjenesten er gyldig et helt år, sa Ivar og hvis Petter kan kjøre deg opp dit kan du kjøre loket ned. Jeg bemerket at jeg bare hadde sivile klær. Jeg ringer portvakta og sier at vi kalte deg ut på kort varsel, sa Ivar. Og slik ble det, Petter kjørte meg til porten på Grorud, portvakta vinket og hilste, jeg fant loket og rigget det opp, ringte fjernstyringsoperatøren og fikk signal ut og leverte loket i fjellstallen som avtalt. Det var noe vi gjorde fordi Ivar trengte en tjeneste og så enkelt var det. Det hadde neppe gått idag.
Det sies at gamle lokførere kommer til de evige lokstaller når de dør. Jeg er uenig. Vi kommer til de evige blokkstrekninger, for det er der ute vi hører til med hevet strømavtager, mange kontakter inne, tusen tonn på kroken og full vending. Det er da en lokfører lever, kanskje evig. Hvil i fred, Ivar og tusen takk for at du var til og alle minnene du ga oss.
Jeg tar uniformslua av i dyp ærbødighet og lyser fred over Ivar Rustads minne.
Arild Øyen. USA
Med Ivar til Malmø og Kristianstad.
Norsk Jernbaneklubb trengte en skiftetraktor til Krøderbanen. SJ hadde en Z49 til salgs. Den befant seg i Kristianstad i Skåne og måtte besiktiges før et eventuelt kjøp.
Ivar og jeg tok nattoget til Malmø. Først ga han meg typekurs på en NSB type 214 i Lodalen. Den var ganske identisk med den vi skulle se på i Sverige.
Han som kjørte nattoget syd for Gøteborg brukte fartsbugen på RC loket. Det gikk i rykk og napp og det var ikke lett å sove. Særlig oppbremsingene var dårlige. Han løste ikke ut ved stopp så toget stoppet med et krafrig rykk hver gang. Ved en spesielt hard oppbremsing hørte jeg det mumle fra underkøya; løs ut løs ut. Nei nei nei.
Etter å ha vært i kristianstad reiste vi med to-etasjes motorvogntog tilbake til Malmø. Det vagget fra side til side som en båt i sidevind. Underlig at ikke lokføreren ble sjøsyk.
Vi hadde en hyggelig kveld i Malmø.
Ved nattogets avgang fra Malmø kom loket relativt sent på togstammen og begynte å fylle opp toget med luft.
Bremseprøven ble forsinket. Den ble ikke foretatt av togføreren men av en vognvisitør.
Den kvinnelige togføreren så ikke dette og ga avgang for toget.
Ingenting skjedde.
Hun ga avgang en gang til, litt irritert.
Da bøyde Ivar seg langt ut av vinduet og ropte; bromsprovet är inte ferdigt än!
Ivar Rustad - 27/6 1934 - 8/4 2021.
Ivar begynte som «ekstra fyrbøteraspirant» i NSB Oslo Distrikt på sin attenårsdag, 27/6 1952 etter å ha jobbet som læregutt siden 15. april samme år. De første årene tjenestegjorde han også på Urskog-Hølandsbanen. Han fortalte at han pleide å skru ut lyspæra i taket i førerhuset på de små damplokomotivene for ikke å stange i den som den røslige karen han var.
Han hadde en måte å fremstå på som gav inntrykk enten man var ung eller gammel. Han var et genuint snilt menneske som ville andre godt. Han hadde glimt i øyet og var veldig kunnskapsrik, uten å fremheve det. Jernbanehistorisk interessert var han også.
Overfor Norsk Jernbaneklubb (NJK) var han enestående hjelpsom. Han var aldri vond å be, enten det gjaldt å kjøre en BM 65 over fjellet til Bergen, å prøvekjøre et damplok, å kjøre en hel uke under Jernbanedagene på Hamar, eller kjøre turisttog i Romsdalen.
Enda mer verdifull var kanskje hans innsats under utallige udde transporter av gammelt jernbanemateriell rundt om på Østlandet. Ivar lånte et lok i Lodalen, alt fra Di2 til El 16, og stilte opp. Han hadde mange gode og ivrige hjelpere under transportene, men ansvaret var hans og det ble nok en del lange dager på ham før alt var vel i havn.
Ivar viste helt fra de første kjøringene med damplokomotivet M2 i 1974 at han hadde tillit til oss gutta i NJK. Han støttet oss i arbeidet med å lage vår egen sikkerhetsopplæring. På 1970-tallet var dette uvanlig. Den gjengse oppfatningen blant mange jernbanefolk var at man måtte være ansatt i NSB for å kjøre et damplokomotiv. Denne «hobbyklubben» drev bare og lekte.
Da vi i Norsk Jernbaneklubb skulle begynne å utdanne våre egne lokfører og fyrbøtere, var Ivar en krumtapp i undervisningen. Han lånte NSBs undervisningsrom i Lodalen, og ga oss skiftekurs på Loenga.
Han var en meget dyktig instruktør på damplokomotiv. Når han snudde uniformslua bak frem og skrev ut «kjelvrengersertifikat», skjønte vi gutta at vi nok hadde vært litt harde på labben og hadde adskillig mer å lære...
Som ung fyrbøter tjenestegjorde Ivar på lokomotivet Caroline under jubileet i 1954, og nær penjonsalderen var han igjen ute og kjørte som lokkontrollør med det samme loket etter at det var restaurert og satt i drift i Karettoget til Norsk Jernbanemuseum.
I senere år bidro han med stor interesse til flere jernbanehistoriske artikler, og ble også med oss gutta på tur til Polen,Tyskland og England.
Ivar, du var en hederskar, et stort forbilde og en god venn.
Takk for alt.
Vi minnes Ivar som en stor mann på alle måter. Han gjorde inntrykk på alle og med sin kunnskap om jernbanen og spesielt hans erfaring og kunnskap om damplokomotiver gjorde han til en dyktig mentor og læremester. Vi vil alltid huske hans lune humor og inkluderende væremåte. Vi kommer til å savne de kreative julehilsningene.
Vi takker for godt naboskap og hyggelig vennskap gjennom mange år.
Takk for hyggelig naboskap gjennom 20 år!