Kjære gode Geir!
Det er så uvirkelig at du ikke lenger er blant oss her på jorden, og du er dypt savnet av familie, kolleger, tidligere skolekamerater og venner, blant annet Rolf, Marianne, Philip og meg!
Du kom overraskende og brått inn i våre liv da Ninni lurte på om du kunne bli med henne til Minnesota sommeren 2007 da hun skulle passe på Marianne og Philip. Vi visste jo før vi traff deg at du måtte være en bra mann når du hadde greid å kapre Ninni, men vi ble likevel slått av hvor moden, fornuftig og voksen du var allerede i 2007! Marianne og Philip fikk raskt et godt og nært forhold til deg, og takket være din påvirkning så begynte Philip å drikke vann. Han drikker fortsatt mye vann, og denne gode vanen skyldes din gode innflytelse på ham.
Marianne, Philip og jeg var hos Christin og Jacob da Kristoffer ble født i Stavanger, jeg var med på Kristoffers dåp, vi alle fire hadde den store gleden av å være med på det fantastiske bryllupet Ninni og du hadde 26.mai 2012, og jeg er veldig stolt og beæret over at Ninni og du ønsket meg som fadder til Kristina! På grunn av din arbeidssituasjon og våre utenlandsopphold så møttes vi ikke altfor ofte de siste årene, men vi hadde det veldig hyggelig sammen når vi fikk det til! Vi ble alle veldig glade i deg, og Marianne og Philip synes det er alltid fint å komme hjem til dere. Vi sitter igjen med veldig mange gode minner fra vært samvær med deg og dine, spesielt julaften 2015, og er svært takknemlige for at vi ble kjent med deg, selv om tiden vår sammen ble så altfor kort!
Vi vil gjøre vårt beste for at Ninni, Kristoffer og Kristina skal ha det bra her på jorden! Stor klem fra Philip, Marianne, Rolf og Ingeborg
Kjære snille Geir!
Eg vil skriva ei helsing på "minnesida" di, frå oss i Modalen. Det er så ufatteleg trist, sårt, og urettferdig at du måtte forlate "alt" på denne jord i din fine, unge alder.
Vanskelig og forstå/godta både no og i framtida..
Me har mange gode minne då du og Torleif var på Instanes og skøya med Anneli, Jan Erik og Tor Ivar i deira barndom! Hjelpsom når den tida kom at Jan Erik trengte råd ang. elektrofaget osv.. For meg som tante alltid grei og imøtekommende!
Me vil alltid hugsa deg med glede og respekt. ❤
Tante Elin m/familie.
Geir, jeg kjente deg best gjennom Ninni, Kristoffer og Kristina.
Jeg husker godt når du og Ninni traff hverandre. I en periode ble det veldig vanskelig å få tak i Ninni på telefon, det var stort sett opptatt. Hun snakket med deg.
Jeg husker også at Ninni fortalte om deg og gjennom det hun sa var det tydelig at hun likte deg godt. Det var bare et problem; Adidasbuksene dine. Heldigvis skjønte du dette og det ble kjapt mer bruk av olabukser og Ninni skjønte at det ikke var buksa som var viktig, men deg.
Dette ble tydelig på Ninnis 20-årsdag hvor jeg traff deg for første gang. Dere var så nyforelsket og oppslukt i hverandre. Det var hyggelig å se hvor interessert du var i Ninni og hvor glade dere begge var.
Framover skal vi gå videre og vi er mange som støtter opp om og passer på Ninni og barna.
Du vil bli savnet.
Jenny
Kjære verdens beste Geir❤️ Eg har tusen gode minner frå barndommen og oppveksten din. Me var og er ein familie sterkt knytta til kvarandre, og har alltid vore mykje i lag. Alle dei gongene me vår I selskap på Huse, god mat og god prat, du, Torleif og Martha Lise sprang rundt og leika. Eg kan aldri hugsa at det var krangling mellom deko, berre leik og latter
Kjære, gode Geir ♡
Det er så ufattelig å ta inn over seg at du ikkje lenger er her med oss. Heldigvis har eg utrulig mange gode minner fra oppveksten vår, og heilt fram til me begge flytta til kvar sin kant. Minner om snømenn, kaniner, hårfarging, latter, kjærlighet, roadtrip, fortrolighet og gode samtalar.
Me kunne snakka om alt!
Dessverre blei det mindre kontakt når me flytta kvar våg veg, men likavel kunne me kjapt ta opp tråden igjen når me møttes, og prata som om det var igår.
Det at du møtte Ninni, var det besta som kunne hendt deg - du hadde stjerner i augene når du snakka om ho, og eg kjem aldri til å glømma kor stolt du var når du fortalte at de skulle bli foreldre. Eg skulle berre ønska deko hadde fått meir tid sammen ♡ Men, kjenne eg deg rett, så er du ikkje langt vekke Geir. Du passe på Ninni, Kristoffer og Kristina, og ser til at de har det bra.
Tusen takk for alle de gode minnene Geir - de vil alltid vera med meg ♡
Gode Geir! Kunne ikkje vera med deg idag og ta eit siste farvel grunna jobb. Tenkar mykje på deg og på alt me har gjort ilag oppøve. Du var alltid alle sin kompis og lika blid. Kjem aldri til gløyma deg. No har me endå ein kompis oppe med stjernene! Alt for tidleg! Kvil i fred kompis!
Kjære Geir! Vi lover å passe godt på Ninni, Marihøne og Herr. Løve.Vi savner deg! Hvil i fred.
Fine minner frå då me var små og leika saman i Husefeltet. Det er så trist at du ikkje fekk meir tid på denne jord blant din flotte familie og gode vener. Ei siste helsing frå Tonje Merete Kalhagen Eitrheim
Kjære Geir.
Du var virkelig svigermors drøm. 9 år og 9 måneder fikk vi sammen. Det er ikke mye i et liv som skulle være langt.
Min datter har mistet sitt livs kjærlighet og mine to barnebarn har mistet helten sin, faren sin. De har mistet hovedpersonen i livene sine.
Dere vurderte hvor dere skulle flytte, da studietiden deres var over. Det sto mellom din hjembygd og Ninni Maries hjemby. Heldigvis for meg, mente du at Kinsarvik ikke egnet seg like godt for livet deres sammen, du så allerede da så mange nye og store gleder ved å bo i Oslo.
Det er tre forskjellige mennesketyper i vår verden: de som kun drømmer om å gjøre ting, så er det de som kun prater om hva de drømmer, uten handling, og endelig er det de som handler, som faktisk gjennomfører drømmene sine, ikke bare prater. Denne siste gruppen ble du en del av. Du og Ninni Marie formet drømmer dere skulle realisere. En etter en realiserte dere dem. (Men dere hadde så mange planer, flere nådde ikke å realiseres.)
Min lykke de siste 7 årene er at jeg fikk delta tett i hverdagslivet deres, fra dere fikk Kristoffer og så Kristina, og dere trengte hjelp i hverdagen, for at kabalen skulle gå opp. Heldigvis for meg, hadde både du og Ninni Marie jobber dere elsket, men som ikke var særlig familievennlige. Da trengte dere meg og jeg har dermed fått være en fast del av hverdagen til Kristoffer Løve og Kristina Marihøne. Jeg har fått være en del av stammen i disse to små menneskenes liv. Og de to har tydelig arvet ditt supersosiale og vennlige vesen. Du lever videre gjennom dem.
Du og jeg snakket iblant om min rolle hos barna, men du var full av tillit. Hvis dine barn fikk samme oppdragelse som mine, ville også dine barn bli velfungerende og sterke. Du nølte ikke med å gi meg ansvaret i ditt fravær. Du ville svært gjerne ha hjelp til å forme samme type mennesker som din kone og svogre er. Dette gjentok du både da du jobbet på Nordsjøen, for Eureka og reiste verden rundt og når sykdommen herjet med kroppen din.
Vi har hatt noen opphetede diskusjoner, siden begge er sta, kverulerende, irriterende/ertende og påståelige, men vi har hatt stor respekt for hverandre. Min glede med å provosere småborgerligheten, var du ikke like svak for, men etterhvert begynte du å se humoren i dette også, og var enig i at det egentlig ikke betydde noe hva naboer tenkte og mente. Det er ikke mulig å please alle. Å marsjere i takt, når man kan ha lyst til å leve eget liv med egne verdier, begynte du å få forståelsen for. Så lenge vi ikke skadet noen, og tok vare på de nærmeste, kunne vi leve våre liv som det passet oss, ikke omgivelsene. Og vårt liv som storfamilie, var heller ikke helt tradisjonell.
Vi hadde noen practical jokes jeg måtte jobbe litt for å få deg med på. Men når du var mørnet, storkoste du deg. En høydare i familien, var da du dyttet en pyntet svigermor i bassenget, da vi var i konfirmasjonen til Michael i USA i fjor. Når vi skal i Milles konfirmasjon i USA neste år, skulle vi ta den helt ut og gå et hakk videre. Dette blir det dessverre ikke noe av. Du blir ikke med. Jeg må få barna dine med på spøken i stedet.
Jeg lover å ikke introdusere dem til våre «nakkeskudd»/Ratzeputzshots, før de er godt over 20 år. Men da kommer jeg til å gjøre det. Det representerer en del av vår tid sammen.
Vår første ferie sammen var en opplevelse. Vi hadde det fantastisk hyggelig. Men den satt langt inne hos deg... Ninni Marie hadde generalprøver og forestillinger. Hun var nervøs, stresset, jobbet mye og du var selskapssyk. Så jeg foreslo at vi skulle ta en tur til familiens paradis, til Elviria på solkysten, så Ninni Marie fikk et pusterom. Du tente umiddelbart på ideen. Men tydeligvis misforsto vi hverandre. Da avreisen nærmet seg, gikk det opp for deg at det var du, Kristoffer(12mnd) og jeg som skulle reise.
Du fikk iskalde føtter, men trakk deg ikke! Du turte ikke å fortelle en sjel at du skulle reise på ferie med svigermor, uten konå... Men vi tre dro. Vi hadde en fantastisk uke. (Kristoffer begynte å gå på denne turen.) Og den turen var en enestående investering i vårt forhold. Du ble så avslappet og hadde ved hjemkomsten slett ingen problemer med å fortelle verden at du hadde vært en uke på ferie med svigermor. Og konå strålte da du kom hjem, for hun hadde fått jobbet døgnet rundt i fred og ro. Kan man ha det bedre
Denne turen ble avgjørende for bryllupet deres. Dere hadde vurdert steder å gifte seg i lang tid, uten å finne et sted begge syntes var perfekt å feire den store begivenheten. Jeg viste deg rundt der Ninni Maries barndomsparadis hadde vært og da vi gikk rundt på Don Carlos, utbrøt du: «Her vil eg at me skal gifta aoko!»
Planleggingen tok halvannet år. Inkludert i denne tiden er en ny tur til Don Carlos og Elviria, denne gangen sammen med bruden, Kristoffer, Kristina, din andre hjertevenn, uerstattelige bestevenn og forlover Torleif OG svigermor. Nå skulle vi prøvesmake bryllupsmenyer, mat og drikke. Husker du Du og Torleif likte vinen svært godt. Det ble veldig mye flytende på dere. Dere endte med nattbad, med klærne på, i bassenget på Elviria. Du husket å legge mobil og lommebok på bassengkanten, for så å glemme dette. Neste morgen, da Ninni Marie og jeg gikk på anlegget med barna, for at dere to skulle få sove ut rusen, fant vi både lommebok og mobil!
Da du var på dine endeløse jobbreiser, ringte du daglig hjem på skype/facetime. Utenom å snakke med fruen, kunne du gjennom iPaden ligge i Kristinas dukkevogn med pledd oppunder halsen og trilles rundt i leiligheten. Du var baby og dere snakket og snakket. Kristoffer tok deg/iPaden med inn på værelset og lekte med deg, lego og Turtles. Du hadde en engels tålmodighet.
Jeg fikk derimot så hatten passet, da Kristoffer måtte til tannlegen og trekke en kraftig forslått tann. Du ville jeg skulle ha han hjemme fra skolen etter skrekkopplevelsen. Du ringte meg i senk fra Korea. Du syntes jeg var barbarisk! Jeg tok nemlig gutten, med bomullstampong i munnen, med på skolen. Jeg avtalte med læreren at hun skulle ringe og jeg skulle hente på 10min om det ble problemer for Kristoffer. Han er en tøffing og dette gikk bra. Han ble belønnet med en gave i leketøysbutikken, som han hadde ønsket seg lenge.
Det er ikke mange svigersønner som hadde akseptert en selvstendig svigermor så tett på. Og når jeg trakk meg tilbake til mitt friområde, når jeg syntes vi alle trengte litt privatliv, gikk det ikke lang tid før du nødet meg til å komme igjen. Du var et sosialt dyr og fungerte best med mange mennesker rundt deg. Din sosiale intelligens var svært velutviklet. Du var så overbærende og inkluderende. Din like finnes ikke. Alle stortrivdes i ditt selskap.
Da du ble skikkelig syk i januar, slo lynet ned i vår lille verden. Og da den svært alvorlige diagnosen kom i begynnelsen av februar, gikk luften ut av oss alle. Du ga uttrykk for at du følte deg maktesløs.
Ninni Marie tilbragte all sin tid med deg på sykehusene, på undersøkelser, konsultasjoner og under kurer. Jeg var hjemme med barna og sørget for at de hadde en mest mulig normal tid.
Når du kunne være hjemme, tror jeg nok du følte at vi maste fælt på deg. Vi insisterte på å re sengen/skifte sengetøy, prøvde å lokke deg ut av sengen mer enn den tiden reingen tok, vi lagde all tenkelig mat du trodde du kunne greie å spise. Men du orket kun én bit eller to. Både Ninni Marie, du og jeg ble utfordret når vi daglig måtte sette sprøyte på deg for å forhindre blodpropp. Det var slett ikke en favorittoppgave for noen av oss, men det var legens ordre og svært viktig for din helse. Som vi tok på alvor. Og vi greide det sammen, du fikk ingen propp når du var under vårt oppsyn!
Vi led med deg, vi støttet deg det vi evnet. Barna forsto allerede da alvoret og roet seg mange hakk. Vi håpet på et under, men vi visste at sannsynligvis ville du ikke nå å oppleve sommeren.
Jeg syntes det er uendelig sårt at du endte dine dager i Tyskland, uten dine nærmeste rundt deg, men sånn ble det dessverre.
Jeg vil savne deg hver eneste dag, men jeg lover å fortsette det gledelige arbeidet det er, sammen med konå di, å oppdra dine flotte barn. Vi skal greie dette nye livet, selvom en vesentlig del av vår verden har blitt borte. Når jeg er lysten på en practical joke som inkluderer dine barn, skal jeg lytte på dine innsigelser, for jeg kjenner dem så godt. Du skal ikke se bort ifra at du får det siste ordet iblandt.
Du har gitt meg, foruten to oppegående barnebarn, et ordtak, ditt ordtak, som allerede har blitt adoptert av meg og som vi skal sørge for blir dine barns:
FACE YOUR FEARS
LIVE YOUR DREAMS
Vi kjenner heldigvis ikke fremtiden, vi må leve nå! Og leve som gir vårt liv verdi og mening. Viktigheten av å leve i nuet, skal Kristoffer og Kristina lære.
Kjære deg. Tusen, tusen takk for alt.
Klem fra svigermor.
Du vil aldri bli glømt , vil for alltid vera med oss i hjertene våre