Informasjon

Berna Charlotte Jensen

  • 26.05.1921 - 17.05.2016

Kjære mamma

Kjære mamma. Et langt liv har ebbet ut. Mamma manglet bare noen dager fra å nå en alder på 95 år. Hodet var klart, men kroppen var veldig sliten. Hun ble født på en liten gård på Storjorda på Moen i Målselv.. Hun hadde kastanjerødt hår, masse fregner og en velutviklet fantasi. Hennes mamma (Anna Oliva) fikk tuberkulose og døde da mamma var 9 år, og det var mormor Berit Marie som stelte for pappa Ole Andreas, storebror Karsten og mamma. Det kunne nok være ensomt men hun hadde jo dyrene, og de var hennes store trøst. Hun gikk i skogen og hentet kuer og geiter fra hun var liten jente. På sine skogsturer lærte hun å orientere seg i terrenget på en helt unik måte. Hun avfotograferte hver en stubbe og stein og visste til en hver tid hvor hun var.  Hun hadde to barndomsvenninner Agnes og Lovise. Disse holdt kontakten helt til de døde en etter en. Mamma var et arbeidsjern og veldig sterk.  Hun jobbet på meieriet på Olsborg og det var nok mange tunge løft. Mamma var politisk interessert, og tok gjerne en diskusjon om hva som var rett og galt. Hun sang kampsangene og stod gjerne på barrikadene for Arbeiderpartiet. Under krigen var hun ansatt hos fylkeslegen og det passet bra når man skulle drive litt virksomhet som ikke tålte dagen lys. Mamma var uredd, og fikk nok med seg noen opplevelser hun helst skulle vært foruten. Etter krigen i 1945 bestemte hun seg for å bli frisørdame. Hun gikk i lære og etter hvert startet hun sin egen salong. I 1947 møtte hun pappa og de giftet seg 27.12.1947. Kjell-Arvid kom til verden i 1949 i Tromsø, og Britt-Inger ble født på Gibostad i 1952. I 1959 ble det flytting til Røa. Det var en opplevelse på godt og vondt. Frisørsaksen ble lagt på hylla for godt, og hun som hadde tatt kjøretimer og skulle til å kjøre opp fikk helt angst når hun så all trafikken. Hun prøvde aldri å ta førerkortet. Hun tok jobb som hjemmehjelp, og heldig var de som fikk henne. Hun visste hva som skulle gjøres i et hjem, og brydde seg slett ikke om det som stod i avtalen. Var det en gammel krok som ikke var i form så tok hun en søndagstur med           litt middag og noe godt i veska. Hjemmet vårt på Røa var et åpent hjem.. Det var nieser og nevøer, venner og familie, barn av venner,  venner av venner. Alle fikk mat og en seng å sove i om det var nødvendig. De hadde nok ikke så veldig god råd, men hun delte av det de hadde. Til jul ble det sendt pakker med mat til flyktninger og hun ønsket så inderlig at alle skulle ha det bra.   Etter hvert vendte vi oss til «storbylivet» og mamma begynte å jobbe i aftenposten. Etter noen år fikk hun jobb i Norges eksport. Hun hadde heisskrekk, men disse kontorene lå i 17. etasje. Det var mange trapper å gå, og etter ganske kort tid forsvant denne skrekken. Det hadde blitt mange trappetrinn og gå for her var hun i over 20 år, helt til hun gikk av med pensjon i 1991. I 1989 fikk hun Eksportrådets hederspris. I denne hedersprisen fremheves det at hun hadde en utrolig arbeidskapasitet, samarbeidsevne og det spares ikke på superlativer. Jeg vil sitere noen få linjer. «Vi har å gjøre med en kollega av den gamle skolen, en medarbeider med en sterk vilje til positiv innsats, stor arbeidskapasitet, en god porsjon temperament men også et hjerte av gull osv.» I 1969 flyttet vi til Asker i et etterlengtet eget hus. Her var det også åpent hus og alle var velkomne. Mamma og pappa var ivrige i hagen, og det grodde fram både blomster, grønnsaker og poteter. Hun matet fuglene og passet på hjemløse katter. Alle måtte få mat og stell hver dag før arbeidstid. Mamma og pappa spilte bridge og hadde mange gode venner. Når de hadde besøk av Clara og Alf, Lillian og Noralf runget latteren. I 1977 ble hun mormor til Monica og i 1979 kom Catrine. Dette var virkelig lykken og hun koste seg masse med dem. Lykken var fullkommen da oldebarna kom på rekke og rad. 6 +1 og hun var like interessert i alle sammen. Mamma var veldig dårlig de siste månedene hun levde. Men omsorg for barnebarna og oldebarna hadde hun fortsatt. De var kun de hun levde for.  15.mai var begge barnebarna og alle 6 oldebarn på besøk. I tillegg fikk hun bekreftet at bonusbarna hadde det bra. Dette var den lykkeligste dagen hun hadde hatt på lenge. Bare noen timer etterpå mistet vi kontakten og 17. mai sovnet hun inn. Mamma hadde alltid avskårne blomster på bordet. Hun gledet seg over å få blomster og gledet seg over å gi bort blomster. Hun pleide å si: Gi meg en blomst mens jeg lever, ikke når jeg er død. Derfor ber vi om at det gis et bidrag til sykehusklovnene i stedet for blomster som blir kastet etter at seremonien er over. Dette bidraget kan være med på å glede mange barn, og mammas ønske var å gi en gledesstund til en som trengte det.    

Kjære mamma

Kjære mamma. Et langt liv har ebbet ut. Mamma manglet bare noen dager fra å nå en alder på 95 år. Hodet var klart, men kroppen var veldig sliten. Hun ble født på en liten gård på Storjorda på Moen i Målselv.. Hun hadde kastanjerødt hår, masse fregner og en velutviklet fantasi. Hennes mamma (Anna Oliva) fikk tuberkulose og døde da mamma var 9 år, og det var mormor Berit Marie som stelte for pappa Ole Andreas, storebror Karsten og mamma. Det kunne nok være ensomt men hun hadde jo dyrene, og de var hennes store trøst. Hun gikk i skogen og hentet kuer og geiter fra hun var liten jente. På sine skogsturer lærte hun å orientere seg i terrenget på en helt unik måte. Hun avfotograferte hver en stubbe og stein og visste til en hver tid hvor hun var.  Hun hadde to barndomsvenninner Agnes og Lovise. Disse holdt kontakten helt til de døde en etter en. Mamma var et arbeidsjern og veldig sterk.  Hun jobbet på meieriet på Olsborg og det var nok mange tunge løft. Mamma var politisk interessert, og tok gjerne en diskusjon om hva som var rett og galt. Hun sang kampsangene og stod gjerne på barrikadene for Arbeiderpartiet. Under krigen var hun ansatt hos fylkeslegen og det passet bra når man skulle drive litt virksomhet som ikke tålte dagen lys. Mamma var uredd, og fikk nok med seg noen opplevelser hun helst skulle vært foruten. Etter krigen i 1945 bestemte hun seg for å bli frisørdame. Hun gikk i lære og etter hvert startet hun sin egen salong. I 1947 møtte hun pappa og de giftet seg 27.12.1947. Kjell-Arvid kom til verden i 1949 i Tromsø, og Britt-Inger ble født på Gibostad i 1952. I 1959 ble det flytting til Røa. Det var en opplevelse på godt og vondt. Frisørsaksen ble lagt på hylla for godt, og hun som hadde tatt kjøretimer og skulle til å kjøre opp fikk helt angst når hun så all trafikken. Hun prøvde aldri å ta førerkortet. Hun tok jobb som hjemmehjelp, og heldig var de som fikk henne. Hun visste hva som skulle gjøres i et hjem, og brydde seg slett ikke om det som stod i avtalen. Var det en gammel krok som ikke var i form så tok hun en søndagstur med           litt middag og noe godt i veska. Hjemmet vårt på Røa var et åpent hjem.. Det var nieser og nevøer, venner og familie, barn av venner,  venner av venner. Alle fikk mat og en seng å sove i om det var nødvendig. De hadde nok ikke så veldig god råd, men hun delte av det de hadde. Til jul ble det sendt pakker med mat til flyktninger og hun ønsket så inderlig at alle skulle ha det bra.   Etter hvert vendte vi oss til «storbylivet» og mamma begynte å jobbe i aftenposten. Etter noen år fikk hun jobb i Norges eksport. Hun hadde heisskrekk, men disse kontorene lå i 17. etasje. Det var mange trapper å gå, og etter ganske kort tid forsvant denne skrekken. Det hadde blitt mange trappetrinn og gå for her var hun i over 20 år, helt til hun gikk av med pensjon i 1991. I 1989 fikk hun Eksportrådets hederspris. I denne hedersprisen fremheves det at hun hadde en utrolig arbeidskapasitet, samarbeidsevne og det spares ikke på superlativer. Jeg vil sitere noen få linjer. «Vi har å gjøre med en kollega av den gamle skolen, en medarbeider med en sterk vilje til positiv innsats, stor arbeidskapasitet, en god porsjon temperament men også et hjerte av gull osv.» I 1969 flyttet vi til Asker i et etterlengtet eget hus. Her var det også åpent hus og alle var velkomne. Mamma og pappa var ivrige i hagen, og det grodde fram både blomster, grønnsaker og poteter. Hun matet fuglene og passet på hjemløse katter. Alle måtte få mat og stell hver dag før arbeidstid. Mamma og pappa spilte bridge og hadde mange gode venner. Når de hadde besøk av Clara og Alf, Lillian og Noralf runget latteren. I 1977 ble hun mormor til Monica og i 1979 kom Catrine. Dette var virkelig lykken og hun koste seg masse med dem. Lykken var fullkommen da oldebarna kom på rekke og rad. 6 +1 og hun var like interessert i alle sammen. Mamma var veldig dårlig de siste månedene hun levde. Men omsorg for barnebarna og oldebarna hadde hun fortsatt. De var kun de hun levde for.  15.mai var begge barnebarna og alle 6 oldebarn på besøk. I tillegg fikk hun bekreftet at bonusbarna hadde det bra. Dette var den lykkeligste dagen hun hadde hatt på lenge. Bare noen timer etterpå mistet vi kontakten og 17. mai sovnet hun inn. Mamma hadde alltid avskårne blomster på bordet. Hun gledet seg over å få blomster og gledet seg over å gi bort blomster. Hun pleide å si: Gi meg en blomst mens jeg lever, ikke når jeg er død. Derfor ber vi om at det gis et bidrag til sykehusklovnene i stedet for blomster som blir kastet etter at seremonien er over. Dette bidraget kan være med på å glede mange barn, og mammas ønske var å gi en gledesstund til en som trengte det.