Kjære Berna,
Takk for gode minner gjennom mange år. Du fikk ikke oppleve din 95-års dag slik vi hadde avtalt. Isteden fikk vi det tunge budskap om din bortgang, men selv om det var trist tror vi at du selv mentalt var forberedt til dette.
Dine siste år var tunge for deg, men du beholdt ditt gode humør og tok alltid imot oss med et varmt smil tross plagene.
Nå er du borte, men minnene vil leve lenge: fra Målsnes i slottonna, fra Røa da vi trengte husrom og fra Asker da dere bygget eget hus.
Minneordene fra Britt-Inger og Einar dekker også våre minner, men vi vil gjerne bidra med ett til: interessen for Bridge. Den husker jeg(Nils) allerede fra Målsnestiden. Når familien var samlet i slåttonna, og kveldens ro hadde senket seg etter en arbeidsom dag, ble det gjerne et parti bridge eller fler, selv om en strevsom dag ventet neste morgen. Så lenge Ingolf levde hadde dere mye glede av
denne hobbyen, og den bidro nok sterkt til at dere var mentalt aktive hele livet. Et eksempel til etterfølgelse!
Takk for alt, kjære Berna.
Ann og Nils.
Eg kommer til å savne deg, kjære Gudmor
Tante Berna er ikke mer. Vår families eldste er død. Et stort og varmt hjerte for oss alle har slått sine siste slag. Tomheten trenger seg på, tyngst for Kjell-Arvid og Britt-Inger med deres nærmeste. For dem og oss andre er minnene igjen. Gode, lyse, varme erindringspunkter gjennom alle mine snart 72 år.
Tante Berna var alltid et tydelig bindeledd til familiens tidligere generasjoner, med sitt blikk og sin bevissthet klart forankret i nåtidens virkelighet. Hun åpnet sitt hjem på Gibostad når vi kom på besøk fra Finnsnes. Hun var en barsk, men raus og godhjertet feriemamma under slåttonnene på Målsnes, mens onkel Ingolf måtte styre butikken på Gibostad i ukedagene – og kom på sykkel fra Karlstad og Gullhav lørdag ettermiddag. Og på Røa var gjestfriheten uendelig og grenseløs når jeg som soldat kom på hyppige kvelds- eller overnattingsbesøk i helgene.
Slik ble også rytmen i Asker når jeg, med familie, på ulike turer kom innom hovedstaden. Mine eldste sønner husker fortsatt, med positivt fortegn, huskattene ”Pjokken” og ”Nørve”, tante Bernas desiderte yndlinger – blant nesten utallige dyr og fugler etter hvert, fikk jeg lære da jeg selv flyttet til Oslo med en ny familie og barn. Hos tante Berna og onkel Ingolf var det både husrom og hjerterom. Og i særdeleshet hjerterom…
Slik øste hun av sin raushet, hun ga av seg selv. Hun delte følelser og oppriktig innlevelse med uselvisk deltakelse og ekte, gjennomfølt engasjement. Derfor kjennes hennes bortgang så smertelig. Riktignok visste vi at hun øynet slutten, og hun visste også at livskvelden ville komme. I det viste hun også sin storhet, og satte et eksempel vi etterlevende får gjøre vårt beste til å leve opp til.
Fred med tante Bernas minne.
Einar
til mormor du er den beste mormoren man kan få hjertleig hilsen Emilie